Har en sykkel sjel?

Av Gary Fisher

Jeg tror ikke sykkelen er hellig. Men jeg vet at sykling er!

Kanskje dette høres litt skinhellig ut når det kommer fra en sykkelfreak. Men du må huske på at for meg er sykkelen kun et redskap for å komme meg ut. Jeg brukte hele 1974 på å skru på cruiser-sykler, fordi jeg hadde lyst til å sykle fort nedover fjellene, sammen med mine kompiser. Det var gøy, men mange sykler møtte sin skjebne i avgrunnen.

Ting betyr ikke så mye for meg. Sykler inkludert. Jeg mener, hva er de for noe? Noe metall og gummi? Noen lagre og noe grease? Gi deg nå - det er jo bare noen ubetydelige bagateller i det store begrepet som heter sykling. Man kan si at det er et spørsmål om prioritering; hvis du er for opphengt i selve sykkelen, går du kanskje glipp av det det egentlig dreier seg om.

Hvis jeg hadde klart å skaffe meg en av Jimi Hendrix' gitarer, vet du hva jeg ville ha gjort? Spille på den selvfølgelig. Nyte den. Sove med den om natten. Prøve å finne tonene Jimi banket inn i den. Eller i alle fall prøve å få den til å avsløre noen av hemmelighetene. Kanskje sette fyr på den - slik han gjorde.

Og nå kommer jeg etterhvert til poenget. Det er kun en måte å gjøre en sykkel sjelfull. Syklisten må gjøre jobben sin. Hvis jeg la min egen sjel i Gary Fisher syklene, ville det ikke være plass til din.
Jeg har sagt det før og jeg vil si det igjen: Den beste sykkelen er den som liksom forsvinner når du sykler. Jeg elsker de øyeblikk der sykkelen bare fordufter, og alt omkring meg istemmer den samme melodien om meg, sykkelen, stien, himmelen, jorden. Oh yes.

Det jeg egentlig prøver å si er vel: Sykle mer!

Opp på sykkelen. Fall av sykkelen. Sykle med hele sjelen.

Har en sykkel sjel? Kun hvis du har!

Les mer om Gary Fisher